Fra Taliouine er det en grei kjøring ned til Agadir-området. Vi kjører gjennom en meget fruktbar dal. I 1100 meters høyde er det oliventrærne som hersker. Når vi nærmer oss havnivå er det frukt og grønnsaker som gjelder. Appelsiner selges i 10-kilos sekker langs veiene. Vi overnattet 30 km sør for Agadir på en franskdrevet campingplass ved et lite sted som heter Tifnit. Det var første gang på 3 uker at det var varmt vann i dusjen på campingen. Noe av den peneste og beste campingen vi har hatt i Marokko. Etter et døgn i varmen ved havet kjørte vi opp til Tafraoute, 960 moh.
Camping de Palmeria var vakkert beplantet. Dette ga også ly for vinden.Det var trær og hekker i mellom hver bobilplass. Selve plassen var av småstein. Det er å foretrekke. De blir ikke så gjørmete når det kommer en regnbygePå marokansk vei nr N1 er det plass til alle. Veien sørover fra Agadir varierer mellom 4 og 5 felt hver vei. De to innerste feltene er oftest opptatt av dagliglivet, lokal trafikk, kjøp og salg. Esler, trehjulinger, lastebiler og mennesker i et sant kaos. Men det går bra.Hold på capsen! På toppen av fjellpasset som lå på ca 1200 moh blåste det stiv kuling.Den kommunale bobilplassen koster 15 dirham pr døgn, ca 14 kroner.Etter 3 uker i Marokko trengte vi en vask. Mye sand og salt.Tilfeldigvis kom Nabil innom samme dag som vi hadde vasket bilen. Han malte på frihånd et Marokkomotiv på panseret.Merete er fornøyd med karavanen vår.Her er det bare å nyte dagen.På tur i høydene bak campingen. Det er liv blant steneneAt noe kan vokse i denne tørre, harde sanden er helt uforståelig.Veggmaleri – mandel eller argan påleggIdag er produksjonen av mandelsmør litt mere mekanisert. Nam nam.En av hoved attraksjonene i Tafraoute er Painted Rocks. En belgisk kunster, Jean Verame, malte disse i 1984. De er senere vedlikeholdt av beboerne i Tafraoute. Området ligger 7 km fra campingen. For oss ble det en god dagstur til fots, andre sykler dit.Geiter gjetes i fjellene rundt Tafraoute. Langbent og med lang hals når de høyt opp i trærne. I større trær klatrer de.Denne veggen med lokale attraksjoner hadde fått nye motiver siden vi var har for 3 år siden.Tafraoute arrangerer en mandelblomst festival i mars hvert år. Vinteren 2023 i Marokko har vært kaldere enn normalt. Mandelsblomstringen var ikke kommet fullt i gang, men noen trær i blomst fant vi.På vei fra Tafraoute til Agadir ligger denne festningsbyen. På en liten haug midt i en dalDet er trafikk i begge retninger på denne veien. Noen ganger er asfaltkanten så høy at det blir full stopp når vi møter motgående trafikk.Det er to filer i hver retning. Men det er best å holde seg nær midten. Alt mulig foregår i den andre fila. Dette er på vei inn mot Agadir fra sør, vei nr N1.Campingen i Paradise Valley. Seks kilometer fra havet og surf.I nabolaget «gresset» 10-15 dromedarerVi gikk en tur ned til stranda, Te, cola og en pizza.Kjøttet henger i friluft. Det luktet fisk og kjøtt da vi gikk gjennom landsbyen.Ok turvei fra campingen i begynnelsen av Paradise Valley til landsbyen og stranda.Etter et par dager i Paradise Valley startet vi på turen nordover til Tanger Med. Første overnatting var i Mohammedia, midt i mellom Casablanca og RabatDet var merkelig å se skillet mellom sandgrunn og åpent hav. Det brune er sand som er dratt med fra standa.Det er blitt vår oppe i nord. Siste stopp denne gangen i Marokko – Asilah. Første gang vi var med campingbil i Marokko var Asilah første stopp, og vi fikk kultursjokk. Nå var vi mere vant og «avslappet»Asilah har preg av at den har vært under spansk styre i mange år.Bymurene. Her er det Atlanteren rett på bymurene.Spansk inspirert dørMaurisk inspirert dørAsilah har mange hus og veggmalerier som fortjener et bilde. Vi avslutter denne runden i Marokko med dette veggmaleriet.
For 3 år var veien opp til Høy-Atlas fjellene under total renovering. Nå var de ferdig med den delen. Arbeidet med renovering ned fra fjellet på Sahara-siden var godt i gang. Vi fikk faktisk noen snøfnugg i lufta over fjellet. Lenger ned kom regnet. Ett forvarsler om en meget variert uke, både for vær og opplevelser. Det er morsomt å komme hit. Røde fjellformasjoner, elveleier og oaser ned i dalene. Elveleiene er tørre store deler av året. Veien går derfor stort sett ned i elveleiene – ingen broer. Oasene, eller palmeriane, som marokkanerne kaller dem, er fulle av palmer. Dadler er et av hovedproduktet for landbruket i disse tørre delene av Marokko.
Nyveien er veldig bra. På toppene ligger rester etter forrige snøfall.Ingen grunn til å sovne, kjør forsiktig.Vi er betatte av variasjonen i fargene på fjellet.Så ble veien skrapt bort.OopsSå kom regnet
Ouarzazate er Marokkos filmby nr 1. Alle de store filmselskapene har egne studioer her. De har bygd opp borger, kashbaer og landsbyer som er laget som kulisser for alle filmer som skal ha en «ørkenscene».
Filmby med respekt for seg selv.Den gamle kashbaen i byen. Borte er de blå fargene fra nord, nå er det nyanser i brunt.Nytt vakkert offentlig bygg i Ouarzazate.Campingen hadde sin egen på å fortelle hva de drev på med.
Elven Draa starter oppe i Atlas-fjellene. Denne uken er i veldig i Draa-elvens makt, på godt og vondt. Den gir grunnlag for alt liv i Draa Valley. Samtidig kan den fort sette en stopper for all ferdsel. Mange steder krysser veien elva ved å kjøre ned i den. Ingen broer. Da vi vente til regnet har «passert»
Fra Ouarzazate til Zagora følger vi ikke Draa elven. Den skjærer seg et ett juv gjennom fjellet. Vi må kjøre over fjellet. Vi er nå i det som blir Hamadaen – steinørken.
Port til neste provins.Selv om det bare er stein her, er det spektakulært å følge disse formasjonene. Litt farge på toppen. Nye byer. I utgangspunktet er alt brun-rødt, men både klær, vinduskarmer og dører kan ofte være rikt dekorert.Masse ett-tall.Porten inn til Zagora. Zagoras søndagsmarked. Her kan du kjøpe alt.Vi konsentrerte oss om frukt og grønnsaker. God pris og kvalitet.Det kryr av veggmalerier i disse byene.Campingen har høye murer som beskytter mot vind og sand.
Etter et par dager i Zagora ville vi prøve å dra til M´Hamid, 100 km inn i Sahara og siste utpost før Algerie. Vest for M´Hamid ligger Marokkos største sanddyne; Erg Chigaga. Værmeldingen truet med masse regn, men vi tok sjansen.
Naturen tar tilbake ubrukte hus, og 2CV´erFascinerende fjell i HammadaenDet er god vei mot M´HamidVi fikk en god tur i dynene i utkanten av M´HamidDet blåser sand i luften her, stort sett hele tiden. Legg merke til at Merete bruker buffen som beskyttelse mot sanden i lufta.Myndighetene prøver å stoppe sanden ved å sette opp gjerder av palmeblad.Campingen hadde holdt seg til det lokale fargespekteret – rødbrunt.Litt beskyttet mot vinden på campingen.Meksikansk aften i campingbilen i Sahara.På grunn av det varslede regnet får vi nøye oss med oversiktskartet over de store sanddynene.Vind og sand dekker fort til ubrukte murer.Regnet kom og vi rømte tilbake til Zagora. Veggie Tajin i restauranten på campingenDet regnet i ørkenen. Vet ikke hvor mange dager dromedarene ville ha brukt på veien til Timbaktu i dette været.Det er morsomt å være her på en av de sentrale stedene på karavanrutene i Sahara.Dagen etterpå var det oppholdsvær. Vi fikk oss en tur på Jebel Zagora.Zagora ligger pent til langs Draa elven
Etter en regnfull natt forlot vi Zagora. Dagens mål var Tata, ca 260 km langs N12. Men etter 120 km ble det bråstopp. Veien var sperret på 4 steder pga av flom. Flom er et fleksibelt begrep – i denne sammenhengen er det mangel av broer slik at veien går ned i elveleiet. Vi sto 48 timer i en by som heter Foum Zguid. Politiet ville ikke slippe noen igjennom. Vi skjønte etterhvert hvorfor. De var hjelpsomme med å finne et alternativ til de gjørmede campingplassene. Bare smil.
Vi parkerte innenfor murene til gammelt vertshus i ly både for regn og vind.Vi sank ned i gjørma mens vi sto parkert.Vi fant en liten pizza restaurant som noen ungdommer drev. De lagte pizzaen fra bunnen av. Det tok litt tid. Kjekt med hansker og buff i 7 varmegrader og 10m/s vind med sand.Da vi omsider fikk kjøre frem til første flomområde så det slik ut. Vannstanden var ca 30-35 cm over «veibanen». For mye for oss. Legg merke til alle campingbilene på andre siden av elven.Denne motorsyklisten tok sjansen. Litt ploging, men det gikk bra.Det var kun lastebilene som kunne passere.
Vi snudde. En alternativ vei vestover var åpnet, N10. Litt skeptisk fordi den hadde vært stengt både pga flom og snø. Dette har vi aldri opplevd i Marokko.
Denne var litt snill. Kun 10 cm dyp. Så vi kjørte over.Her hadde det vært stengt. Mye natur lå igjen på veien.Vi kom oss over også her.Så ble det snø. Ca 1850 moh.Det var helt utroligMed 30 cm høye brøytekanter.Han slet litt med sykkelen.Så var det pust ut. Ned av fjellet og til Taliouine. Safranhovedstaden i Marokko. Feil årstid for det, men en koselig overnatting. Himmelen i bakgrunnen skulle vært blå, men det var mye sand i luften etter kulingene de siste par dagene.Det har vært noen varierte uker. Vi avslutter dette innlegget med noe godt; Berber Omelette.
Etter tre ukers «ferie» hjemme i Norge var vi tilbake i campingbilen.Og vi var klar for for Marokko – grønt kort for campingbilen. For tre år siden ble turen i Marokko avbrudd av covid19 utbruddet. Denne gangen satser vi på 4-5 ukers tur. Vi starter med noe av det vi måtte avlyse for tre år siden; Chefchaouen.
«Alle» campingbiler som skal til Marokko stopper hos Carlos for å kjøpe fergebilletter. Denne lille butikken hans på 10 kvm er en legende blant ossPassene våre fikk nye omslag. Reklame, men morsomt.Soloppgang og gapet er åpent for boardingPå ferga over Gibraltarstredet, ca en times tur.På vei til Chefchaouen. Butikken langs veien ønsker å lokke oss med: tepper, klær, vaser, tajiner og andre potteri.Før vi kommer inn i Medinaen forteller dette 20 meter lange veggmaleriet oss hva som er i vente.
CHEFCHAOUEN. Navnet betyr noe som «se på toppene». Den ble etablert oppe i Rif-fjellene i 1471. En berberby som ble etablert for å angripe portugiserne i Ceuta. Som andre muslimske byer ble vinduskarmer og dører malt i grønt. Etter at spanjolene gjorde sitt inntog på 1920-tallet, har diverse nyanser av blått tatt over. Byen er idag en fenomenalt skue takket være gamlebyen, medinaen, i blått. Den er noe av den vakreste medina i Marokko. Rif området i Marokko har i mange år vært ett ufremkommelig område med mange daler og fjell. Marokko er fremdeles verdens største produsent av cannabis, og hovedproduktet i Rifområdet. Chefchaouen var derfor populær blant hippiene på 60/70 tallet. Du kan være nokså sikker på å få et tilbud på åpen gate den dag idag. Marokko tillater produksjon til medisinsk bruk. Produksjon til privat bruk er forbudt.
Men på andre siden av veikrysset har noen fått lov til å boltre seg i rødt.Litt uhøflig kanksje, men jeg måtte bare ta dette bildet. Det var en nydelig inngangsdør, og jeg klarte ikke stoppe da damen kom ut i døråpningen.En nydelig blanding av grønt og blått. Dette er en privat inngangsdør!En viss blåby oppe i Vesterålen taper mot denne skjønnhetenSå kom denne Berberdamen i sin tradisjonelle drakt rundt hjørnet.Vi gikk rundt her og smilte hele tiden. Både til oss selv og omgivelsene.Byen har klart å beholde sitt særpreg selv om den i dag er et turistmål for veldig mange reisendeLiker man ikke blått bør man holde seg borte.De kjenner sitt publikumVi gikk her en formiddag. Hyggelig å slentre i disse trange gatene. Det var ikke mange pågående selgere.Tepper og tepper.Appelsin, utstilling og dekor. HmmBlått og rødt skaper fine kontrasterVi sier farvel med ett bilde av bymuren. Campingen vi bodde på lå her overfor selve byen.Vi kjørte ut av Rif, og ned mot kysten. Området her i nord ble også kalt Romerrikets kornkammer. Veldig grøderik jord.Vi stoppet i Mehdya, en ferieby nord for hovedstaden Rabat. Det var helg og marokkanerne var på stranda. Ca 20 varmegrader. Ingen solsenger, men stoler for å sitte å se utover havet.Nydelig kveld med utsikt vestover ut i Atlanteren. Både tobente og firbente koste seg.Området har også en nasjonalpark; Lac de sidi BoughabaI denne parken er det en innsjø hvor tusenvis av gjess, flamingoer og andre fugler er innom på vei til og fra varmere strøk. Skikkelig uteliv, med grilling og søndagslunsj i skogenDet var litt vårlig, tidlig februar, med orange blomster på jordene.Helgelandsbrua? Samme arkitektur.. Motorveien sørover i Marokko.Neste stopp var keramikkbyen Safi.Ikke maleri, men mange små keramikkfliserPort i gammelmuren inn til Safi. Sultanens borg i bakgrunnen.For en gangs skyld var vi så tidlig at souken ikke hadde åpnet.Esel og hest er fremdeles fremkomstmiddelet på landsbygda.Ikke alltid lett å manøvrere. Vi må bare følge den gule skolebussen.Merete i full fart mot Marrakesh. Essaouira ville ikke ha oss campingbiler, så da dro vi inn i landet. Dessuten var det meldt dårlig vær på kystenUtenfor Marrakesh – vi slapp in.Tysk-marokansk familie har bygd seg en oase her. Ett lite slott og 25 bobilplasser.Kvelden bød på en fenomenal solnedgang.Værmelding meldte snø i Atlas-fjellene om noen dager. Da snudde vi nesen sørøstover over fjellene. Veien går opp i 2170 moh. Ikke noen vei å kjøre i snøvær.
På andre siden av Atlas-fjellene ligger Sahara. Det blir mye sand- og steinørken. Mere om det i neste blogg innlegg.
