Parque Natural Sierras de Tejeda, Almijara y Alhama

Leave a comment Standard

Denne naturparken ligger rett innenfor Middelhavet, på grensen mellom provinsene Granada og Malaga. Man kan starte på strendene i Nerja. Høyeste fjell er Maroma, 2068 meter over havet. Den består av store områder med furutrær og eiketrær. Den har også Spanias største populasjon av Ibex, samt masse ville geiter.

I februar var i i Nerja/Frigiliana området. Nå gikk vi i området ved Alhama de Granada og Competa/Canillas de Albaida området, samt hovedturen til Maroma
Før vi kjørte opp i fjellene hadde vi noen avslappende dager ved Middelhavet. Vi sier takk til solnedgang og og lune kvelder
Her er vi i ferd med å forlate en campingplass. Vinden blåste friskt i det spanske og det andalusiske flagget. De andalusiske fargene hvit og grønt har sin årsak. Hvit for renhet og grønt for å respektere sin muslimske fortid. I 700 år styrte muslimene Al-Andalus.
Skal man til fjells må man akseptere litt smale og svingete veier.
Slik så Alhama de Granada ut på 1200 – 1400 tallet. Mosaikk maleri.
Idag er murene borte, men kløften nedenfor er like spennende idag.
Trapp ned i kløften; Escaleras del Diablo
Morsomt tur langs historiske veier ned i kløften.
Stien vi gikk på var merket med E4 og GR7. GR7 er en gåtur gjennom Spania, Andorra og Frankrike. Den er en del av den europeiske gåturen E4 som starter i Gibraltar og slutter på Kypros.
Det var kuldegrader om natta før vi gikk til Maroma. Det er et hvit dekke på fjellet.
Bra at sola smeltet mesteparten. Men i skyggen av noe trær var det iskrystaller fremdeles.
Det ble en aldeles nydelig dag. Fremdeles i godt driv etter 3-400 høydemeter.
Da vi kom over tregrensen var det Sierra Nevada som dominerte synsranden. De hadde fått årets første snø.
Andre veien er det middelhavet og Marokko i det fjerne. Det blåste kalt. Ca 0+ grader i 2000 meters høyde.
Vi var ikke aleine denne søndagen. Vi tok faktisk igjen et lokalt turfølge.
Det obligatoriske toppbildet.
Så var det å komme seg tilbake samme vei. I dette bratthenget var veien bygd opp for at kløvhestene skulle komme seg over fjellet.
Etter toppturen kjørt vi bil i rundt to timer, rundt fjellet til Canillas de Albaida
Med Maroma i bakgrunnen kunne vi slappe av her.
Men nye turer måtte vi ha, her langs GR249 mellom Competa og Canillas de Albaida.
Competa er en av Andalucias mange hvite landsbyer. De ligger ofte vanskelig tilgjengelig opp under fjellene, med smale og svingete veier.
De forteller gjerne om seg selv, sin historie og kultur på fargerike mosaikk-malerier
Dette er et godt eksempel på calimaen – regnvær med sand fra Sahara. Den «skitne» delen er ikke blitt malt etter calimaen tidligere i år. Mens resten er skrubbet og/eller malt.
Snart er avokadoen moden.
Men mandlene skulle vært plukket for en måned siden.
Vi fikk flere turer i området. Her fra en overbygd lavada.
Utsikt fra stien mellom Competa og Granada. Denne naturparken er vill, vakker og krevende.
Det ser hele tiden ut til å være kort vei til Middelhavet. Men det er mere enn en dal imellom.
Dette er utsikten fra en korn-tresking-plattform på en handelsstasjonene mellom Granada og Malaga.
Vi har kjøpt turkart for naturparken, 2 kvm med turer. Vi kommer tilbake hit, både pga av turmuligheter og ikke minst lyset.

Første ukene i Spania

Leave a comment Standard

Før vi reiste inn i Spania hadde vi bestemt oss for å tilbringe mye tid i Spanias natur- og nasjonalparker. Dem er det mange av, og de ligger gjerne litt inn fra kysten. Her kommer de første.

Parc Natural de la Montanya de Montserrat. Parc Natural de la Serra de Montsant. Parque Natural Sierras de la Cazorla, Segura y las Villas.

Ja, det er ikke skrivefeil; parc eller parque, serra eller sierra. Det er eksempel på forskjellen mellom det catalanske språket og det offisielle spanske språket. De to første parkene er i Catalonia og den siste i Andalucia.

Montserrat er spesiell. Der ligger det et kloster tilegnet Den sorte madonna. Stedet er den nest helligste sted i Spania, etter Santiago de Compostella. Vi kjørte opp til klosteret den 31. oktober. Kanskje litt dumt når 1. november er Alle Helgens Dag og nasjonal fridag i Spania. Vi trodde ikke langhelg og skolefri skulle bety party på et slikt sted. Vi forlot stedet midt på natta. Det ingen fjelltur der.

Klosteret og kirken ligger vakkert til oppi i fjellsiden. Idag er der også hotel og restauranter på stedet.
Og tog fra Barcelona. Dette er bratt!
Kirken er flittig besøkt pga den sorte Madonna.
Det er gode muligheter for å gå turer i området Montserrat.

Neste naturpark står knapt nok i noen guidebøker. Montsant ligger ligger litt inn i landet fra Tarragona. Vi stod på den offisielle campingplassen siden det er forbudt å fri-campe i parken. Vi var den eneste bil uten klatreutstyr. Men når campingen selger vandrekart i størrelse 1:20000, kunne vi kose oss i flere dager.

Vi bodde i Margalef. Dette er en informasjonstavle i byen over vandreruter opp i fjellet Serra Major. En herlig naturpark for alle som liker gåing, sykling og klatring.
Dette er vårt eget vandrekart etter tre dager. Vi hadde da gått de tre oransje turene. Legg merke til de sorte personer som ser ut til å henge i et tau. Dette er markeringer for spesielle klatreområder. Det gikk en bilvei inn til disse klatreområdene. Campingen var nesten tom på dagtid, for så å fylles opp med slitne klatrere etter solnedgang.
Margalef er en hyggelig liten by i parken Montsant
Med noen trange gater. Dette er hovedveien til byens butikk.
Månelyst på campingen.
Vi gikk på gamle ferdselsveier mellom landsbyene i parken. Fra gammelt av er det bygd murer for å opprette terrasser for landbruk og stier.
Våre stier gikk ofte inn under klatreområder.
Midt inne i en dal i parken driver de med oliven den dag i dag.
Dette har vært et vertshus ca midt imellom to landsbyer. Et sted å søke ly for den siste turen over snaufjellet.
Man blir imponert over alle steinmurer som er lagd her.
I naturparkene har man ofte regulerte vann. Dette bassenget trengte sårt mere nedbør.
Lunsj
Fine å se på. Det fristet ikke å smake på disse bærene.
På vår vei overnatter vi ofte på bobilparkeringer i små landsbyer. I denne byen parkerte ved byens park. Her hadde de en murvegg med 12 griller og 3 vaskeservanter.
Camino-relasjoner. Gul pil på lysstolpen og camino T-skjorte.
Etter et par uker i fjellet ble det noen dager på stranden i Peniscola. Vask av bil, klær og oss selv.
Og litt mekking.
Lekkasje i toalettet. Det finnes alltid en franskmann som vil hjelpe til.
Fra gamlebyen i Peniscola
Strandtur
Bobilparkeringen ligger ved et våtmarksområde.

Etter Peniscola kjørte vi 30 mil til neste naturpark, nå i den nordlige delen av Andalucia. Jeg trodde det navnet på Andalucia kom av lyset her nede. Men neida. Det ser ut til at navnet kommer fra det arabiske navnet Al-Andalus, som betyr Vandalenes rike. Vandalene var et øst-gotisk folkeslag som erobret området fra Romerne under den store folkevandringen på 400-tallet.

Oliven, oliven og mere oliven. Denne kjøredagen var dominert av utsikt til oliventrær, og selvfølgelig vinranker.
Denne naturparken er Spanias største. Dette kartet viser en rundtur i parken på 21 dager og 350 km. Vi parkerte i utkanten av den, og gikk et par turer i området ved byene Cazorla og La Iruela. Nede til venstre på kartet.
Opplyst borg i Cazorla
Vi er parkert i utkanten av byen med utsikt til fjellet og …… oliventrær .
Eierne av dette hospitset var visst glad i sykler.
Nå begynner «veggplakatene» å bli laget av fliser.
Området har sterke røtter tilbake til korsfarerne og tempelridderne.
Borgen i La Iruela har aner helt tilbake til da maurerne hersket her.
Amfiteater nedenfor borgen på en avsats i fjellsiden.
Mange av stiene/veien vi går er gamle ferdselsveier mellom landsbyene.
Cazorla.
Vi nærmer oss Andalucias hvite byer, og kanskje skal vi besøke flere av dem. Vi er sikre på at Andalucia kan underholde oss en god stund til. Merete & Svein

Vestover Provence og Lanquedoc

Leave a comment Standard

Fra Verdon hadde vi nydelig tur gjennom høstlige Provence. Landskapet er dominert av vingårder, frukthager og lavendelproduksjon.

Vi kjørte gjennom åkrer av lavendel. Om man liker lukten av lavendel er Provence stedet og reise.
Luberon i vest-Provence har også masse vin.
Landskapet er også populært feriested for fiffen fra Paris. Motorveier herfra og til Paris, og kort vei til Rivieraen. Et behagelig landsbyliv med pene små byer innimellom vinåkrene, fruktgårdene og andre landsens produkter. Denne byen er Gordes, en billedskjønn by som er pusset opp av de ferierende.
Inngangen til kirkegården i Villeneuve er dekorert med minnesmerket over 1. verdenskrigen.
Billedskjønn vegg i høstskrud i Moimoiron.
Mount Ventoux. Ett kjent fjell for alle som liker sykkelrittet Tour de France.
Vi parkerte Pøssl ca 6 -7 km fra toppen. Så gikk vi en 4 km lang sti opp de siste 500 høydemeterene. Litt bratt.
Veldig bratt faktisk
Det er et ikonisk fjell i den provenske landskapet og i sykkelverden.
Vi overnattet ved en campingplass på fjellhyllen til høyre på bildet.

Etter Mount Ventoux ble det byferie.

Avignon har sin plass i europeisk historie. Fra 1309 – 1377 var det sete for den katolske kirke. Paven bodde her. 7 franske paver regjerte herfra. Roma var ikke trygg for franske geistlige, samt at interne kriger på den italienske halvøyen utarmet blant annet Roma. Deretter flyttet pavesetet tilbake til Roma. Det var det ikke alle kardinaler som godtok. Derfor hadde de også paver i Avignon i 50 år til. Byen Avignon blomstret under denne pavetiden. Det ble et senter for europeisk kunst og kultur.

Bymuren rundt Avignon ble bygget i tiden paven hadde sete her.
Pavens palass var og er ett av de største bygningen fra middelalderen, ca 11000 m2.

Man kan ikke være i sør-Frankrike uten å si noe om romerne, men da fra ca år 100. Byen Nimes var da hovedsete i Gallia, en del av Romerriket. Og Romerne bygde her, som mange andre steder – akvadukter for å sikre byene vann.

Denne akvadukten er den største i Frankrike. 3 etasjer høy. Et imponerende byggverk.
Den er et imponerende syn også idag.
På toppen av akvadukten. Vannforsyningen startet 50 km nord for byen. I løpet av disse 50 km hadde systemet av akvadukter, kanaler og elver kun et totalt fall på 17 meter. Ikke rart at disse vannveien studeres av arkitekter den dag idag.
Ved byen Uzes startet vannforsyningen til Nimes. Vi valgte et mere fargerikt minne fra byen. Blomsterdekorasjon beregnet til alle helgenes dag.
Her hadde samme familien bodd i over 1000 år.
Det var på tide med noe veldig fransk: Crêpes med Caramel.

Deretter kjørte vi 30 mil til sør-øst i Lanquedoc. Sør-øst i Frankrike, like nord for Pyreneene ligger at annet område med historisk sus. Tempelridderne hadde sitt utspring i disse områdene. På 11-1200 tallet levde Katarene her. De var en gruppe av adelsmenn, landsherrer og andre selvstendig tenkende personer. De godtok ikke pavemaktens dominans over hele samfunnet. De ble forfulgt av pavemakten og etterhvert utryddet. I mellomtiden bygde de mange borger og slott i området. Vi besøkte den største og best bevarte: Peyrepertuse.

Høyt på en fjellknaus ligger det. Lett å forsvare.
I dag kan vi spasere opp dit fra landsbyen.
Det skulle være vanskelig å komme dit.
Det er ett imponerende byggverk, 800 år gammelt.
Solid murerarbeide.
Noen velger å prøve å fly. Vi drar videre til Spania. Ikke flyvende, men med Pøssl.

Hilsen Merete og Svein