Marokko, februar 2023, del 1

Comments 2 Standard

Etter tre ukers «ferie» hjemme i Norge var vi tilbake i campingbilen.Og vi var klar for for Marokko – grønt kort for campingbilen. For tre år siden ble turen i Marokko avbrudd av covid19 utbruddet. Denne gangen satser vi på 4-5 ukers tur. Vi starter med noe av det vi måtte avlyse for tre år siden; Chefchaouen.

«Alle» campingbiler som skal til Marokko stopper hos Carlos for å kjøpe fergebilletter. Denne lille butikken hans på 10 kvm er en legende blant oss
Passene våre fikk nye omslag. Reklame, men morsomt.
Soloppgang og gapet er åpent for boarding
På ferga over Gibraltarstredet, ca en times tur.
På vei til Chefchaouen. Butikken langs veien ønsker å lokke oss med: tepper, klær, vaser, tajiner og andre potteri.
Før vi kommer inn i Medinaen forteller dette 20 meter lange veggmaleriet oss hva som er i vente.

CHEFCHAOUEN. Navnet betyr noe som «se på toppene». Den ble etablert oppe i Rif-fjellene i 1471. En berberby som ble etablert for å angripe portugiserne i Ceuta. Som andre muslimske byer ble vinduskarmer og dører malt i grønt. Etter at spanjolene gjorde sitt inntog på 1920-tallet, har diverse nyanser av blått tatt over. Byen er idag en fenomenalt skue takket være gamlebyen, medinaen, i blått. Den er noe av den vakreste medina i Marokko. Rif området i Marokko har i mange år vært ett ufremkommelig område med mange daler og fjell. Marokko er fremdeles verdens største produsent av cannabis, og hovedproduktet i Rifområdet. Chefchaouen var derfor populær blant hippiene på 60/70 tallet. Du kan være nokså sikker på å få et tilbud på åpen gate den dag idag. Marokko tillater produksjon til medisinsk bruk. Produksjon til privat bruk er forbudt.

Men på andre siden av veikrysset har noen fått lov til å boltre seg i rødt.
Litt uhøflig kanksje, men jeg måtte bare ta dette bildet. Det var en nydelig inngangsdør, og jeg klarte ikke stoppe da damen kom ut i døråpningen.
En nydelig blanding av grønt og blått. Dette er en privat inngangsdør!
En viss blåby oppe i Vesterålen taper mot denne skjønnheten
Så kom denne Berberdamen i sin tradisjonelle drakt rundt hjørnet.
Vi gikk rundt her og smilte hele tiden. Både til oss selv og omgivelsene.
Byen har klart å beholde sitt særpreg selv om den i dag er et turistmål for veldig mange reisende
Liker man ikke blått bør man holde seg borte.
De kjenner sitt publikum
Vi gikk her en formiddag. Hyggelig å slentre i disse trange gatene. Det var ikke mange pågående selgere.
Tepper og tepper.
Appelsin, utstilling og dekor. Hmm
Blått og rødt skaper fine kontraster
Vi sier farvel med ett bilde av bymuren. Campingen vi bodde på lå her overfor selve byen.
Vi kjørte ut av Rif, og ned mot kysten. Området her i nord ble også kalt Romerrikets kornkammer. Veldig grøderik jord.
Vi stoppet i Mehdya, en ferieby nord for hovedstaden Rabat. Det var helg og marokkanerne var på stranda. Ca 20 varmegrader. Ingen solsenger, men stoler for å sitte å se utover havet.
Nydelig kveld med utsikt vestover ut i Atlanteren. Både tobente og firbente koste seg.
Området har også en nasjonalpark; Lac de sidi Boughaba
I denne parken er det en innsjø hvor tusenvis av gjess, flamingoer og andre fugler er innom på vei til og fra varmere strøk. Skikkelig uteliv, med grilling og søndagslunsj i skogen
Det var litt vårlig, tidlig februar, med orange blomster på jordene.
Helgelandsbrua? Samme arkitektur.. Motorveien sørover i Marokko.
Neste stopp var keramikkbyen Safi.
Ikke maleri, men mange små keramikkfliser
Port i gammelmuren inn til Safi. Sultanens borg i bakgrunnen.
For en gangs skyld var vi så tidlig at souken ikke hadde åpnet.
Esel og hest er fremdeles fremkomstmiddelet på landsbygda.
Ikke alltid lett å manøvrere. Vi må bare følge den gule skolebussen.
Merete i full fart mot Marrakesh. Essaouira ville ikke ha oss campingbiler, så da dro vi inn i landet. Dessuten var det meldt dårlig vær på kysten
Utenfor Marrakesh – vi slapp in.
Tysk-marokansk familie har bygd seg en oase her. Ett lite slott og 25 bobilplasser.
Kvelden bød på en fenomenal solnedgang.
Værmelding meldte snø i Atlas-fjellene om noen dager. Da snudde vi nesen sørøstover over fjellene. Veien går opp i 2170 moh. Ikke noen vei å kjøre i snøvær.

På andre siden av Atlas-fjellene ligger Sahara. Det blir mye sand- og steinørken. Mere om det i neste blogg innlegg.

Hilsen fra Merete og Svein

2 kommentarer om “Marokko, februar 2023, del 1”

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..