Litt camino og mye influensa.

Leave a comment Standard

Camino de Mozarabe er 810 km lang. Den starter i Almeria, følger elven nordover til den er på nordsiden av Sierra Nevada. Deretter går den vestover til Granada. For så å snu nord-vestover mot Cordoba og Merida. Dette er hjertet av det gamle mauriske Al-Andaluz. Mozarabe var navnet på de kristne som bodde i denne delen av landet da den var under maurisk styre. Her har det bodd folk i flere tusen år. Det har satt sitt preg på landskap, arkitektur, mennesker og kultur.

Da er det å følge de gule pilene.
Det ble mange kilometer i «elva» Andarax. Lenge siden skikkelig regn.
20 varmegrader og strålende sol.
Dette parkeringsanlegget i utkanten av Almeria svelget unna mange biler.
Bar-frokost. Kaffe, vann og tostadas. En halv meter brød delt på langs med syltetøy.
Vi kommer inn i området hvor fjellsidene er benyttet både som boliger og lagerrom for landbruksprodukter.
Når veien går i elveleiet får man også sette velkomstskiltet på elvebredden.
Hulene i fjellsidene har vært benyttet lenge.
Det er heldigvis mange steder stien går opp i åsene. Herlig å komme over en topp og se neste i neste dalføre.
Flombarrierer behøver ikke være kjedelige.
Litt trangt i bygatene.
Den lokale bybilen. God gammeldags tohjulstraktor.
Masse mandariner i hagene langs elva
Dalen blir smalere når vi nærmer oss toppen av elva Andarax.
Vi geleides ned i elva av en bortkommen pingvin.
Så er det begynnelsen på en 6 km lang bakke, 500 høydemeter
Fremdeles litt kjølig. Stillongsen er på under shortsen.
Ikke mye som vokser i dette bratthenget.
Obs, litt skjev gange på slutten av 30 km dagen. Sliten
I Abla sov vi over den lokale baren. standard frokost.
Hostende gikk vi bare 6 km denne dagen. Men vi gikk igjennom en olivenlund med mange mandeltrær i vårskrudd.
Utpå dagen forsvant stillongsene ned i sekkene. Varmt og fint
Men. Ett besøk i Oslo før caminoen for å hente nye høreapparat slår til. Influensa – full stopp.

Vi kom oss 91 kilometer av gårde. Vi prøvde å ro den av på ett hotel i La Calahorra.

Vi ruslet rundt og tok noen bilder i byen.
Vi kom oss opp på borga
Vi gav opp. Toget fra Guadix tilbake til Almeria og campingbilen.
Dette er det bildet vi klarte de nærmeste to ukene. Castell de Ferro.

Etter et par uker var vi så noenlunde klar til å bevege oss. Vi reiste til bake til området vi hadde avsluttet caminoen. Byen Guadix er den største byen her. Her bor mange fremdeles i huler. Veldig moderne, pusset opp og innredt. Det å lettere å holde de ekstreme temperaturer i sjakk i hulene. Landskapet er villt, rene badlands med skarpe tagger og smale svikefulle veier. For så å ende ut på flate høysletter. Vi kjørte innom de landsbyene som caminoen går igjennom. En god opptreningsuke etter influensaen. I et vakkert område. Og med snø på toppene i Sierra Nevada.

Denne kommunale parkeringsplassen er gratis. Vi var borti 40-50 campingbiler som overnattet her.
Vårblomstene er plantet. Katedralen påbegynt på 1500-tallet i bakgrunnen
Litt spesielt. Merete går på en sti som gikk over takene på disse boligene
Oftest ser man kun den ene veggen. Resten er inne i fjellet. Legg merke til de hvite skortstein som kommer ut oppe i fjellsiden.
En spesiell by.
Vi besøkte en tre-roms grotte-leilighet . Vegger og tak er pusset. Ser helt normalt ut.
Vill Rosmarin langs elveleiet.
Sierra Nevada ruver i bakgrunnen.
Tur ved Marchal. Morsom sti på utsiden av gårds-gjerdet .
Badlands Purullena i bakgrunnen
Det ble en 10 kilometers tur rundt badland-høyden
Best å holde seg innafor gjerdet.
Det er mye erodering her. Stien må stadig vekk flyttes inn på platået
Om noen år er nok denne delen borte.
Ned fra platået
Caminoen Mozarabe gikk delvis gjennom badlands.
Byen Marchal er et nasjonalmonument i Spania. Mange grotteboliger.
Rundkjøring i Greana. De lokale skorsteinene.
En tur innom Abla . Hekling i alle vinduer.
Og over torget
Tilbake i La Calahorra. Her enda en statue av Clint Eastwood.
Imponerende veggmaleri om landsbylivet.
Litt påskestemning

Hilsen Merete og Svein

Nye steder

Leave a comment Standard

Etter Almeria kjørte vi litt inn i landet. Vi har mange ganger tidligere lovpriset Nasjonalparken Sierra Espuna. Nå har vi kjørt på nordsiden av parken. Der har vi aldri vært før. Så kjørte vi nordover og vestover, ca en times tid fra Murcia. Dalen er full av steinbrudd. Det er marmor som utvinnes her. Fra gamle dager er det også her en fin jernbane trasé fra den tiden marmoren ble fraktet på jernbane

På vein mot Sierra Espuna overnattet vi ved en kunstig innsjø. Den var laget for forskjellige varianter av vannsport, vannski, board etc. etc. De var stengt for oppussing. Vi stod der derfor gratis en natt.
Det var en heftig demning over oss.
I Casas Nuevas har de laget en parkeringsplass for bobiler. Gratis tømming og påfylling av vann. Byen fikk «betalt» gjennom en lunsj på byens eneste restaurant.
I nasjonalparken er det tilrette stier/veier for syklende og gående.
Mandelblomstringen hadde begynt.
Våren er kommet
Bare å nyte dagene
Furuskogen dominerer i nasjonalparken.
Takk for oss denne gangen.
Vi måtte virkelig “google” denne byen, Caravaca de la Cruz. Alt vi visste på forhånd var at de hadde en gratis overnattingsplass for bobiler, med vann og tømming
Caravaca betyr kuhode, og et spesielt kors. Dette er byvåpnet.
Pyntet for besøk.

Saken er at denne byen er den 5 helligste byen i den katolske kirke. Hvert 7. år arrangerer den ett hellig år. Avslutningen av dette året var i begynnelsen av februar. Byen fikk i år det spanske kongeparet på besøk

Som vanlig stakk vi til skogs.

Det hellige året blir markert.

Inngangspartiet på basilikaen var imponerende. Selve veggene er bygd i sandstein. Rød marmor fra området med litt sort marmor innimellom.
Skikkelig kunstverk i marmor.
De løper ikke fra sin mauriske fortid.
Inngangspartiet til tyrefekterarenaen var monumental med sine mange mauriske buer.
Veggmaleri. Ca 8 x 15 meter.
Enkelte steder så gikk stiene i bekkefar. Tørre i vinter.
Vi bodde også i nabobyen, Cehegin. Her gamlebyen.

Via Verden er på 38 km, fra Banos de Mula til Caravaca de la Cruz. Fin avveksling fra de bratte dalene i området.

Denne borgen/ruinen har aner tilbake til før romerne. Dessverre stengt.
De anslår 4 km i timen på denne flate veien. For sakte. Imellom 5 og 6 må man holde.😉
Egen trimtur, 10 000 skritt.
Også Cehegin hadde sitt spesielle kors ved adkomsten til byen.
Utleierom i 2 etasje. Luftig og god utsikt.
Denne perioden i bil avsluttes på vår favorittstrand.

Da er det tilbake til Almeria. Her starter noen uker til fots på Camino Mozarabe mot Granada og Cordoba. Dere hører fra oss.

Cabo de Gata

Leave a comment Standard

Det tørreste området i Europa med varmt ørkenklima. Gjennomsnittstemperaturen er like under 20 varmegrader og 119 tropiske netter pr år. Nasjonalparken er det grønne området. Det ligger akkurat på spissen sør i Spania.

Vi bodde 4 dager i Albaricoques (Aprikosbyen). Deretter 5 netter i Agua Amarga.
Clint Eastwood.
I spaghettiwestern “ For en neve dollar mer” var Aprikosbyen den mexikanske byen Aguas Calientes. Det skal være filmet bortimot 20 filmer rundt denne byen.
Vi valgte heller veien som gikk gjennom hele nasjonalparken ut mot kysten.
En tørr fin vinterdag.
Oppsamling av regnvann. Kun 150 mm regn i året. Da må det beskyttes mot sol og vind.
Dette fjellet inneholder en gammel gullgruve. Ingen adgang selv i dag. Om ikke pga av gull. Så alle de åpne og farlige gruvesjaktene.
Mange nedlagde småbruk i nasjonalparken. De får drive gamle gårder i parken, men ingen nybygg.
Agua Amarga er noe annet. En hvit spansk ferieby. Lite folk nå på vinteren.
Campingplassen med ca 50 plasser holder vel noe liv i en bar og en liten butikk.
Pene, moderne feriehus av type townhouse.
Brødbilen kommer kl 10 alle hverdager. Da står vi i kø for ferske baquetter og kanskje et par Pan de Chocolate.
Her gikk det merket sti langs kysten. Opp og ned gjennom tørrlagte elvedaler som bryter opp tørre sletter.
Mye opp og ned.
Herlig formiddag. Før ettermiddagskulingen kom inn fra havet.
Litt bratt denne gamle kløvstien.
I denne elvedalen kom det tog fra gruvene i innlandet.
Idag er disse gamle traseene gjort om til Via Verde. Noen av disse grønne veiene har fått asfalt og blitt pyntet på for syklister og gående. Andre, som denne, er mere vanlige stier. Herlige turmuligheter.
Dødsodden. Folk har sklidd i havet der borte.
Stranden og utkikkspunktet var vel verd et besøk.
Det er lov å kose seg. Pannkaker til frokost .
Den åkeren er litt rosa, ikke sant.
Å joda. Begynnelsen på fruktblomstring.
Disse hang på samme tre. Kun 2-3 cm i diameter. Aprikos ble konklusjonen.
Det er fruktbar nede i disse dalene som skjærer seg gjennom landskapet.
Og folk ser ut til å ha bodd her. En 2-roms.
Med et inngravert gudebilde mellom rommene.
En tur innom Almeria i sterk kuling. Ikke mye liv på strandpromenaden
Ikke julenissen, men belgisk øl.
Han Eiffel har også vært her. En jernbanebro på kaia. Togene fraktet jernmalm.
Her stoppet togene.
Vel vel
Om to uker er vi tilbake i Almeria. Da skal vi følge disse pilene.

Hilsen Merete og Svein