Det tørreste området i Europa med varmt ørkenklima. Gjennomsnittstemperaturen er like under 20 varmegrader og 119 tropiske netter pr år. Nasjonalparken er det grønne området. Det ligger akkurat på spissen sør i Spania.
Vi bodde 4 dager i Albaricoques (Aprikosbyen). Deretter 5 netter i Agua Amarga.Clint Eastwood.I spaghettiwestern “ For en neve dollar mer” var Aprikosbyen den mexikanske byen Aguas Calientes. Det skal være filmet bortimot 20 filmer rundt denne byen.Vi valgte heller veien som gikk gjennom hele nasjonalparken ut mot kysten.En tørr fin vinterdag.Oppsamling av regnvann. Kun 150 mm regn i året. Da må det beskyttes mot sol og vind.Dette fjellet inneholder en gammel gullgruve. Ingen adgang selv i dag. Om ikke pga av gull. Så alle de åpne og farlige gruvesjaktene.Mange nedlagde småbruk i nasjonalparken. De får drive gamle gårder i parken, men ingen nybygg.Agua Amarga er noe annet. En hvit spansk ferieby. Lite folk nå på vinteren.Campingplassen med ca 50 plasser holder vel noe liv i en bar og en liten butikk.Pene, moderne feriehus av type townhouse.Brødbilen kommer kl 10 alle hverdager. Da står vi i kø for ferske baquetter og kanskje et par Pan de Chocolate.Her gikk det merket sti langs kysten. Opp og ned gjennom tørrlagte elvedaler som bryter opp tørre sletter.Mye opp og ned.Herlig formiddag. Før ettermiddagskulingen kom inn fra havet.Litt bratt denne gamle kløvstien.I denne elvedalen kom det tog fra gruvene i innlandet.Idag er disse gamle traseene gjort om til Via Verde. Noen av disse grønne veiene har fått asfalt og blitt pyntet på for syklister og gående. Andre, som denne, er mere vanlige stier. Herlige turmuligheter.Dødsodden. Folk har sklidd i havet der borte.Stranden og utkikkspunktet var vel verd et besøk.Det er lov å kose seg. Pannkaker til frokost .Den åkeren er litt rosa, ikke sant.Å joda. Begynnelsen på fruktblomstring.Disse hang på samme tre. Kun 2-3 cm i diameter. Aprikos ble konklusjonen.Det er fruktbar nede i disse dalene som skjærer seg gjennom landskapet.Og folk ser ut til å ha bodd her. En 2-roms.Med et inngravert gudebilde mellom rommene.En tur innom Almeria i sterk kuling. Ikke mye liv på strandpromenadenIkke julenissen, men belgisk øl.Han Eiffel har også vært her. En jernbanebro på kaia. Togene fraktet jernmalm.Her stoppet togene.Vel velOm to uker er vi tilbake i Almeria. Da skal vi følge disse pilene.
I begynnelsen av januar flydde vi tilbake til campingbilen i Alicante. Der hadde den vært alene i 6 uker. Alt vel, ingen skader. Litt skitten. Vi har etterpå kost oss i forskjellige naturparker i området Alicante – Murcia – Almeria. Mange fine turdager. 15 – 25 varmegrader midt på dagen. Ikke noe snø, sørpe eller is. Piggskoene ligger igjen i Norge.
Første overnatting ble på stranden ved Grand-Alicant. Gjennom noe skitne vinduer og speil vises livet her. Mange bobiler på plass i januar.Vi trives bedre i nasjonalparkene litt lenger inn i landet. Igjen er vi i Sierra Espuna. I november var vi på nordsiden av parken. Her er vi på sørsiden, rundt området Totana.Midt-vinterMandariner har vi nok ett par måneder tilÅrets første mandelblomst.Dagen etter 3 kongers dag (trettende dag jul) blir Jomfru Maria bært tilbake til klosteret sitt i nasjonalparken. Der blir hun til neste jul. 6-7000 mennesker deltar i prosesjonen.“Alla” bruker rødt skjerf denne dagen. Også hestene er pyntet.Beste sted for en lunsjEieren av bobilplassen skjønte ikke at alle var så opptatt av å ta bilde av solnedgangen: Den er jo slik hver dag!Alle veier fører til den lokale baren, uansett hvilket transportmiddel man benytter.Gamle ferdselsveier over fjellet.Disse må du unngå, se neste bildeHer har en falt ned på asfalten. Inne i disse kokongene skjuler det seg hundrevis av larver på leting etter noen å snylte på. Hunder er populære.Lunsj på toppen av ett pass 1200 moh.. Litt kaldt Tilbake til kysten. Der late dønninger vasker gammelt slam fra tiden med gruvedrift. Ved byen Villaricos.Planleggingsdag på strandpromenaden i Almeria.Ble nesten som en is skulptur. Men det er en fontene i AlmeriaSolnedgang og palmesus er greie vinterbilderDu måtte gjennom 4 mauriske buer før du kommer inn i cazabaen.Hager, trapper og vatn. De kunne sakene sine for 800 år siden.Borgen er under oppussingDette måtte vel bråke fælt inne i ett tårnDe hadde kontrollen fra toppen av haugenKjekt med egen hage bak borgenBillettøren på vaktGodt innpakket blant den hvite horde. En parkeringsplass i Almeria. Vi sov sånn noenlunde. En del trafikk midt i byen.
Fra Almeria drar vi vestover til nasjonalparken Cabo de Gata. Det tørreste stedet i Europa. Det blir neste innlegg.
Etter fine dager i Montsantparken kjørte vi litt sørover. Målet var en Via Verde. Det er sykkel og gangveier som er anlagt på gamle jernbanetraseer. Disse jernbanene ble brukt til å frakte varer fra landsbruksområdene til de større befolkningsområder. Markedene lå gjerne ved kysten.
Vi bodde i Bot. Via Verde’en går fra Tortosa til Alcañis. Totalt er den på 105 km. Ut fra campingen i Bot fikk vi to fine dagsturer til fots.Igjen hadde vi noen gode sensommerdager.Det var 40 tuneller på strekingen. Vi gikk gjennom 20 av dem.En gammel jernbanevogn har fått ett forlenget liv som cafe/bar.Litt trist at disse gamle stasjonsbygningene ikke blir tatt vare på.I Provence vandret vi i området der Picasso levde sine siste leveår. Her i området har han også bodd. Ett noe falmet portrett på en lokomotivstall. Byen Bot var stolt av nasjonalparken den ligger ved siden av.Ingen bratte bratter på disse veiene. Cirka 2-3 % stigning hele veien.Val de Zafán kan absolutt anbefales.
De siste 3 ukene i Spania har bydd på utabilt vær. Vi har fulgt nøye med på Yr.no. Som de klimaflykninger vi er, så forflytter vi oss til neste sted. Vi har på denne måten unngått de store nedbørsmengder. Stort sett blir det bare solskinns-bilder, men vi har også hatt innedager og noen netter med lite søvn.
En gammel kjenning fikk besøk. Peniscola meldte om mindre regn enn innlandet. Da ble den vinneren for ett par dager.En ny værmelding gav oss muligheten for ett opphold i en av dalene innafor Valencia. Ny Via Verde. Dette er fra Caudiel.Via Verde’en er 184 km lang. Den går fra gruvene i Ojos Negros til Sagunto ved kysten nord for Valencia.Gammelt og nytt. Til venstre går det dieseltog, både passasjer og godstrafikk.Gammel og ny viadukt for jernbanen. Den lengst fra oss er bygd for tyngre transport.Mens det fremdeles blomstrer kommer advarselen om mye nedbør i Valencia regionen. Vi kjører sørover mot Alicante og Benidorm området. Regn ja, men ikke i de mengdene.Borg i innlandet innafor AlicanteHvor mange nederlendere skal til for å klippe disse små grenene?😉 Bobil-parkeringen i Albir var drevet av et nederlender. Når noe skulle gjøres var det mange frivillige. Etterpå var det Petanque. Sånne store klinkekuler i metall. Yndlingshobby for mange her sør.Vi gikk på tur med de langtidsferierende, Ann Elise og Jan Rikard.Fin tur ut til fyret.Utsikt mot Atea.Ann Elise og Merete ved fyret.Litt vin, ost og en god latter hører til.Gamlebyen i Altea.Utsikt fra Altea til fyret med omland vi besøkte dagen før.Gammel og nytt. En liten fiskebåt, et par vannskutere og ytterst ligger fiskeoppdrettet.Etter noen dager ved Middelshavets strender er det pånytt tid for fjell. El Berro i naturparken Sierra Espuna. Fem år siden vi var på campingen her. Herlig liten landsby inne i naturparken. Parken ligger litt sør-vest for Murcia.Gode turer langs merkete stier og veier i parkenLite aktivitet i klatrefjellet. Midt i uken og kanskje litt for varmt i sørveggen.De kaller dette for dinosaurstien. Vi så ingen. Eneste utfordring var en gyngende gangbro.Dette nedlagte hospitset inne i parken har sett bedre dager. Ingen drift. Det blir nok heller ikke solgt pga av restriksjonene i parken.I El Berro derimot er husene tatt godt vare på.Puh. Toppen av skaret. 7 kilometer motbakke og 600 høydemeter.Fra skaret var det 400 høydemeter igjen og 5 kilometer med en gammel ferdavei.Nesten toppen av verden.For en dag. 1500 meter over havet og over tyve varmegrader.Kveldstemning i El BerroSiste tur gikk rundt toppen Sierra Espuna. Tøft nok det. Det ble mye opp og ned og 900 høydemeter.Stien oppover i dag gikk på en vannvei. Vannledningen lå nedgravd på denne oppbygde stien. Eller var det en gammel levada?For fem år siden så alle disse gamle ishusene ut som ruinene til høyre på bildet. To var blitt bygd opp til sin gamle størrelse.De er noen imponerende byggverk. Ca 10 meter ned under bakkenivå.Både finansiert og premiert av EU.Skraphandler og kunstner i El Berro.Tilbake til stranda i Villaricos. En av de få stedene campingbiler får parkere gratis på stranda, 20 meter fra havet.Nesten vindstille. Tid for grilling.Når disse kommer på markedet, er det bare å nyte.Søndag er markedsdag i Villaricos. Ferskere mat får du ikke.Dagens avslutning. Grillvask i solnedgangen.Idag lever byen på noen lokale fiskere, turisme og pendlingGruvedrift har vært hovedinntekten i mange år. Dette er slagghauger fra 1800-tallet.Nordover ligger en 6 kilometer sti langs havet. Den heter stien til smelteovnene, og dem var det mange av.Det er mange ruiner lang kysten. Noen er tatt vare på.Ved slutten av kyststien lå dette stedet. Helt i havet og lang til nærmeste nabo. Egen bukt, strand og noen ruiner da. Det hører liksom til på denne fredelige del av kysten.
Dette ble siste gåtur før flytur hjem til Norge. Men det blir nye turer til neste år.
Campervan Adventure 