Vi fikk akkurat avsluttet The Coral Coast før vi fikk et par dager med regn. Vi benyttet dagene til å kjøre ned til Perth, og starte på turen vestover mot gullfeltene ute i ingenmannsland. Dvs til det ble funnet gull i 1893.
Før vi kommer til gullgruvene kjører vi gjennom West Australias kornkammer. Her er jordene kun avbrutt av noen berg. Det spesielle er at de er av granitt. Etter regn tar disse granittbergene godt vare på vannet. Noen er jo spektakulære å se på også.
Vi stoppet turen østover ved Kalgoorli. Derfra kjørte vi rett sørover til Sør-havet. Her er neste stoppested Antarktisk.
Denne rørgaten ble bygd på slutten av 1890-tallet. Det brakte og bringer vann fra utkanten av Perth helt til Kalgoorli, ca 560 km. Mesteparten av tiden går den ved siden av dagens vei.Alle byer i “hvetebeltet” har en kornsilo. De har et kunstprosjekt som går ut på å male dem. Her i Northam som ligger ved Swan River er det malt svaner i flukt.Første granittberg. Totadgin Conservation Park. Skjønner at de blir spesielle i dette landskapet. Det vokser mose på dem som samler vann.Engelskmannen Charles Hunt gravde brønner. Han prøvde å gjøre det indre av West Australia mere tilgjengelig gjennom å gjøre tilgangen til vann enklere.Den mest kjente av disse granitt formasjonene er Wave Rock i Hyden.I gapet på en flodhest…Det gror godt langs veiene.Kveldstemning på campingen i HydenGamle vanntårn ruver i landskapet.Mye blomster om våren. Mange ubenyttede jorder var fulle av blomster.Westonia. Fasadene i byen er bygd opp eksakt som de var på 1890 tallet. Gamle biler og landbruksmaskiner preger også bybildet. En liten sjarmerende by i overgangen fra landbruksbygd til gruvefeltene.Apropos gruve. Flesteparten av gruvene er er åpne groper i bakken.Rust i fred. Hagedekor.Se nøye på denne. Det er en traktor som er delt i to. Mellom motor og forhjulene er det montert en veiskrape. De gule delene.Baren i byens hotel er preget av Australsk fotball og sport på tv.Videre mot Kalgoorli var det bush som var opptil en meter høy. Helt til disse blomstrene 3 meter høye trærne dukket opp.Kalgoorlis hovedgate har bygninger fra storhetstiden på 1890 tallet.I juni 1893 kom denne karen hit. Paddy Hannan. Sammen med to kamerater fant de gull. Det ble starten på Australia gullrush. Han har selvfølgelig fått en statue, som sprer vann, i byens hovedgata. Hannan Street.Idag er dette Super Pit. Langs The Golden Mile tar de i dag ut 12 000 000 malm pr år. Fra det taes det ut 500 000 ounces med gull. En ounce selges idag for Kr 40 000.Det er store dimensjoner på maskinparken til gruva. Den har en fraktekapasitet på 245 tonn. Har 2300 hestekrefter og koster ca kr 35 mill i innkjøp.Byen har fredet et stort område til nasjonalpark, Kargoorli Arboretum. De har mange trær som minner om Middelhavs klima. 10 kilometer med stier. Denne karen var i sitt rette element.Salmon Gum Tree. Den har navnet pga sin rødlige bark.Saltsjø. De var grønne pga av regnet for noen dager side. Vårblomstene trives også i dette salte klimaet.Fra Kargoorli kjørte vi rett sørover til Esperance. Den ligger ved Sør havet. Antarktis neste. Dette er en modernisert pir. Den opprinnelige piren var den første kaien til byen.Strandpromenaden fra campingen og inn til byen Esperance hadde «hekk» av importert furu. Stranden utenfor så fin ut. Ingen badende.Hai.Lucky Bay sies å være en av verdens vakreste strender. Fargemessig er den helt spektakulær med helt hvit sand og krystallklart vann. Den er liksom ferdig fotoshoppa. Nasjonalparken Cape Le Grand har 15 km med gåstier på klippene ut mot Sørhavet.Kupert terengEtter en times gåtur kom vi til neste strand. Den kunne så absolutt konkurrere i billedskjønnhetCampingenBlant campingbiler, turister og havet oppholdt et par kenguru familier seg.Vi hadde et par fine dager på disse stiene.Neste stoppested var Fitzgerald National Park. Vi bodde et par netter i skogen nedenfor veien på bildet. Vi gikk opp på Mount Barren, 315 moh. Dette er fluer. Det var helt forferdelig med fluer i Fitzgerald.Mount Barren i bakgrunnenVi må jo avslutte denne blokken også med blomstrende trær, stor og små. Det er helt fantastisk å være her om våren.
Neste gang blir det tur til West Australia høyeste fjell.
Coral Coast strekker seg fra Exmouth i nord sørover til og med Cervantes. Det har vært to begivenhets og varierte uker .
Vi startet i nord med å besøke Ningaloo Reef. Australias nest største korallrev. 300 km lang, kun 1 km ut fra kysten. Den er på verdensarvlisten.
Deretter besøkte vi Shark Bay. Vill og vakker nasjonalpark.
Så Kalbari Nasjonalpark. Med fenomenale vandringer i kløften som Murchison elva har laget gjennom noen millioner av år.
Wildflower sesongen leste vi om. Jada, vi har vårblomstring også i Norge, men dette hadde vi ikke forventet.
Pinnacles i Nambung nasjonalpark leverte også hva den er kjent for.
Vi var på tur til Ningaloo revet.Båten hadde vindu under vannet. Fin måte å se revet, fisker og skilpadder.Merete tok seg en snorkleturDenne papegøyefisken skifter farger. Alt avhengig av omgivelsene. Den spiser koraller. Avføringen er sand, og den produserer den 90 kg av pr. år.Disse blå småfisken syntes godt.Yardie Creek var skilt fra det indiske hav med en tynn sandstripe. Ca hvert 4. år blir den åpnet opp av dårlig vær, en syklon eller noe lignende. Den er dermed fylt av saltvann.Disse mangrove trærne har røde røtter. Trærne drar opp saltvann gjennom røttene. Men trærne vil ikke ha saltet. Det blir skilt ut av røttene. Røttene vaskes hver gang havet kommer inn.Hovedattraksjonen er disse Rock Wallebies. De trives oppå hyllene langs kløften.En havørn hadde reir like ved båten.Dette er en fossil tann av en gammel haitype. Funnet i Yardie Creek.Planlegging med en avkjølende Bundaberg ingefærøl.Coral Bay. Forståelig nok en badeby.Vi kjøpte frukt og grønnsaker fra en liten bod på en gård.Bodde gratis ved ett roadhouse. Betalte litt «husleie» ved å drikke ett par øl.Nyte solnedgangen, og nymånen.Shell Beach.Det var ikke stranda å gå barbeint på.Det som vokser nede i vannkanten er stromatolites. De kalles også levende fossiler. Vokser 0,3 mm pr år. De er 3000 år gamle.Gammel restaurant i DenhamBygd med murstein laget av sammenpressede shell.Denham var en koselig liten by. Den vestligste byen i Australia. Godt med forfriskende havbris i 35 varmegrader.Myndighetene har med stort hell stoppet uønskede dyr i parken, som villkatter og ville geiter. Resultat er at blant andre Emu får være i fred. Denne har vel bortimot 30 unger.Nedlagt sauefarm. Utstyr for kvessing av knivene.Litt enkle kår for saueklipperne. Det var ulla som var og er verd noe. Sauene holdes ikke for mat.Vi overnattet i sanddynene ved Eagle Bluff. Et utkikkspunkt hvor vi kunne se både skillpadder, piggrokke og hai.Det ble en fredfull natt.
Så var det Kalbarri National Park. Turene i kløften til Murchison elva ble en utfordring for sansene. De krevde også sitt fysisk, men det å være her om våren ble ett WOW.
Kalbarri har 1200 planter som blomstrer om våren. Flere finnes kun her, bl.a. 40 orkideer, hvorav to er unike for området.
Velkomsten var dette jordet:
Det er ikke dyrket mark. Det ER villblomter.På nært hold.Vi bodde byen Kalbarri. Det var ca 100 km tur til og fra kløften. Hva gjør vel det når veien går gjennom et hav av blomster.Første turer var loop trail. Det var merket en rundtur. En del gikk oppe på kanten av kløften, og noe nede langs elva. Den ble tøff i 25 varmegrader.Turen startet ved Nature`s Window.Rim walk.Fluene ville være med på turen.Og blomster. Overalt.Vi har hvitveis om våren i Norge. Her var skogbunnen gul og rød og lilla.Noen steder gikk stien litt ut over elva.Oppe på utkikken.Disse omkranset nesten bilparkeringen. Kalbarri Claw FlowerDet var overveldende å gå her.Pink MorrisonRibbon PeaVi hadde tre herlige dager i parken. Noen fluer, javel. Men naturopplevelsen både i form av floraen og selve vandringene overskygget det lille minuset.Svarte svaner med rødt nebb.Denne plattformen står 100 meter over elva.Purple flagHairy Mibelia Banksia, australsk eviggrønn buskas. Mange typer. Denne tror vi heter Acorn BanksiaSørover fra Kalbarri. På klipper langs det Indiske Hav.Natural BridgeDette er ikke noe fototriks. Sjøen heter Pink Lake. Det blir slik pga en spesiell alge som vokser her.Vi overnatter i noen gamle byer. Northampton hadde levd godt på ull-produksjon. Saueskulpturer nesten på hvert gatehjørne. Hyggelig liten by med bobil parkering.Shearing shed var skuret for å klippe sauen i.Tid for en større by. I Geraldtons hovedgate ble mange bygg oppført på 1930-tallet. Art Deco. Coral Coast er røff. Det er mange skipsvrak på revene. Denne propellen er fra det norske båten Stanford. Den gikk på et rev og forliste i 1936.
Det var flere skip fra det hollanske vestindiske handelsselskapet som havnet her. De bommet på Indonesia. Allerede tidlig 1600-tall kom det folk i land her etter forlis. Noen levde her lenge. Det undersøkes idag om det finnes hollanske gener i de lokale Aboriginerne. Museet i Geraldton hadde en stor utstilling ting som er hentet opp fra disse vrakene.
Denne portalen var en del av skipslasten på Batavia. Sammen med mange sølvmynter. Moderne undersøkelser antyder at de var falske.Minnesmerke for krigskipet Sydney II. Det ble bombet og sank i 1943. Ingen overlevende.Kjører du 50 – 60 kilometer inn fra fra kysten kan du finne perler som dette natur reservatet. Med Emu poserende ved innkjørselen.Med bortimot 100 meter mellom hver bil kunne man virkelig nyte naturen.En kenguru familie spaserende forbi ved morrakaffen er ikke vanlig kost for oss fra Norden.Pinnacles desert. Store kalkstein pilarer reiser seg fra den gule sanden.Hei, hvem er du?Kakaduene trivdes i dette kalkstein landskapet.Gule sand ved kalksteinene med hvite sanddyner i bakgrunnen.Apropos sanddyne. Vi kan ikke forlate Coral Coast uten å besøke den største sanddynen i West Australia. Lancelin.
Da har vi kjørt en rundtur fra Perth. Nordover i innlandet på highway nr 95. Opp til Port Hedland. Så kysten vestover og sørover. Tilbake i Perth, og nå blir det østover mot gullfeltene.
Pilbara er stort, tørt og en sparsommelig befolket del av West Australia. Det er kjent for gamle landskap, hovedsakelig rød jord, og under overflaten er det mye jernmalm.
Her finnes noen av verdens eldste fjell formasjoner. Vannet har gjennom millioner av år skapt mange kløfter og raviner. Spesielt mange er det i området som idag utgjør Karijini National Park. Fjellet her er 2,5 billioner år gammelt. Den er 1 550 390 mål stor.
Det er idag anlagt to campingplasser i parken. Til disse er det asfaltert vei. Da kunne også vi komme oss dit. Utenom gjennomfartsårene er det kun grusvei, tildels veldig dårlig. De er kun beregnet for 4 WD med høy bakkeklaring.
Vi bodde på Dales Campground ved Dales Gorge. Campingen var organisert i flere “loops”. Området ellers var bush. Vi ble fortalt at det var slanger og villhunden Dingo her. Vi så ingen.Vår lille campervan trengte ikke så av 100 m2 store plassen. Solnedgang med laaange skygger.Første tur gikk på kanten av Dales Gorge. Det var bygget utsiktsplattformer litt ut over selve kanten av kløften.Det spesielle er at det alltid er vann her, hele året. Vi er her på slutten av den 6 måneders lange tørre årstiden, pg derfor er fossen liten. Et par hundre meter innfor fossen ligger Fern Pool. virkelig naturskjønt her.Yepp.Nedenfor Fortescue.Herlig fargespill i en dam nede i kløfta.Litt utfordring for å holde seg tørr på beina.Skoene får vi Pilbara fagre.På vei til Wuena Gorge passerer vi slike termittuer. Det morsomme er at temittuene har varmeregulering gjennom egne luftekanaler i disse tuene. Skikkelig aircon. Gresset spinifix sørger for tuene holder sammen. Spinifix inneholder et slags lim.Denne kløften er trang. Er det da den blir en ravine.Det var trangt. Det rant vann her. Veldig forståelig at den blir stengt i den våte årstiden. Da fylles disse ravinene veldig fort med vann.Oppe på overflaten. Platået som disse skjærer seg ned fra, ligger ca 750 meter over havet. 30 grader midt på dagen nå i september.Corella heter denne karen. Tigger gjerne ved bordene på uterestauranter.Noen steder var det bygget trapper ned i kløftene. Vannet der nede hadde ikke hatt tilførsel på noen måneder. Bading frarådt.
Etter ravine-vandringer tok vi et stort sceneskifte. Til Australias største eksporthavn. Målt i tonn. Port Hedland området eksporterer mye av jernmalmen fra Pilbara.
Jernmalm. Tog på vei til kysten. Vi estimerte dette til å være 2-3 kilometer. Inn til havnen i Port Hedland er de opp til 7 kilometer.Mount Bruce. West Australias nest høyeste fjellPort Hedland. En fullastet båt på ut. Ligger noen meter lavere i sjøen enn den som nettopp har begynt lastingen.Byen er ikke bare jernmalm. Noen herlige piknik parker fant vi også.Dome restaurant var en nydelig gammel bygning.Interiør i restauranten DomeSaltproduksjonen bidrar også til økonomien.Videre sørover. Politiet som kom foran disse lastebilen presset oss ut av veien.I Cossack skapte perledykkerne et internasjonalt samfunn på midten av 1800-tallet. Folk fra Indonesia, Malaysia, Kina og Japan holdt til her.Et av handelshusene. De var opprinnelig av tre. Men en syklon i 1867 ødela alle byggene. De ble bygget opp igjen i stein.På tur ved Karratha.Området som kjent for et rikholdet antall inngraveringer fra Aboriginene.Vi avslutter dette innlegget med litt strandliv. Det
Strandliv blir det mere av i neste blogg. Da skal vi besøke marine nasjonalparker.
Campervan Adventure 