Vi kjørte inn i Portugal for å få 150 000 km service på campingbilen. God erfaring fra tidligere servicer brakte oss til Guardia ved nordlige Serra da Estrela. Noen dagers venting på deler til bremsene. Men hva gjør det når vi har de portugisiske grensebyene å besøke. Vi besøkte 5 grensebyer denne gangen før vi trakk nordover inn i Spania. Der vandret vi litt i gamle trakter til Camino de Santiago.

Neste by var Castelo Mendo.

Men det var slutt på varmen for denne gangen. Tretten varmegrader og regnbyger over hele Europa. Da var det å «skalke alle luker» og kjøre nord-østover.

Hilsen Merete og Svein

Andalusia har ett mangfold av kultur man skal lete lenge etter. Det er ikke alt som er tilgjengelig fra en bobil. Så når vi skulle på en ukes ferie med Jorunn og Steinar til de hvite byer og deretter Cadiz. Da ble bobilen byttet ut med en mere anvendelig personbil. Tre netter i Ronda, og deretter tre netter i Cadiz, pluss noen i Malaga. Det var ikke det vakreste været Andalusia hadde å by på denne uken, men vi koste oss allikevel.

Morsomt med naturlig tak over gatene.

Pappagøyeplanten får avslutte en ukes ferie.

Så var vi to tilbake i campingbilen. På tide å tenke litt nordover. Vi besøkte El Torcal visste seg i bedre humør da vi kom forbi en gang til. Valle de Jerte ligger øst for Madrid. Den er kjent som Spanias kirsebærhage. Vi var spent på om våren var kommet langt nok for blomstring.

Hilsen Merete og Svein

Camino de Mozarabe er 810 km lang. Den starter i Almeria, følger elven nordover til den er på nordsiden av Sierra Nevada. Deretter går den vestover til Granada. For så å snu nord-vestover mot Cordoba og Merida. Dette er hjertet av det gamle mauriske Al-Andaluz. Mozarabe var navnet på de kristne som bodde i denne delen av landet da den var under maurisk styre. Her har det bodd folk i flere tusen år. Det har satt sitt preg på landskap, arkitektur, mennesker og kultur.

Vi kom oss 91 kilometer av gårde. Vi prøvde å ro den av på ett hotel i La Calahorra.

Etter et par uker var vi så noenlunde klar til å bevege oss. Vi reiste til bake til området vi hadde avsluttet caminoen. Byen Guadix er den største byen her. Her bor mange fremdeles i huler. Veldig moderne, pusset opp og innredt. Det å lettere å holde de ekstreme temperaturer i sjakk i hulene. Landskapet er villt, rene badlands med skarpe tagger og smale svikefulle veier. For så å ende ut på flate høysletter. Vi kjørte innom de landsbyene som caminoen går igjennom. En god opptreningsuke etter influensaen. I et vakkert område. Og med snø på toppene i Sierra Nevada.

Hilsen Merete og Svein